Kobberbasert notimpregnering har i fire tiår vært et av de mest effektive verktøyene oppdrettsnæringen har hatt for å forhindre begroing på oppdrettsnøtene.
Den senere tid har det sneket seg inn en skepsis mot kobber. Og det har skapt misoppfattelser som har fått konsekvenser.
 
Som en følge av denne skepsis-bølgen, bestemte Washington State i USA i 2013 at de ville forby kobberimpregnering fra 2018. Det var bare en hake. Like før forbudet trådte i kraft, ble en stor forskergruppe satt til å utrede konsekvensene ved bruk av alternative biocider og virksomme stoffer. Konklusjonen fra rapporten var tydelig. Alternativene til kobberoksid ble stemplet som mer skadelige - både for livet i havet og på land. Avgjørelsen ble dermed utsatt.
 
Så, hva er fakta og hva er fiksjon i fortellingen om kobber i impregneringen av notposer? La oss først undersøke hvordan kobberoksid fungerer på nøtene. I notimpregnering brukes kobberoksid – en ufarlig form for kobber. Impregneringen skaper et beskyttende skjold rundt notlinet. I kontakt med sjøvann starter en utlekking av kobberioner – det er dette som forhindrer begroing. Kobber i ioneform er svært reaktivt. Som er grunnen til at det virker mot begroing. Men denne egenskapen fører samtidig til at ionene raskt, og innenfor en brøkdels millimeter fra notlinet, omdannes til andre, ikke-aktive forbindelser. Kobber finnes naturlig i sjøvann, slik at det blir tilnærmet umulig å skille hva som er kobber fra notimpregnering og hva som er naturlig. Under nota, i sedimentene, reduseres biotilgjengeligheten av kobber kraftig. Det dannes uløselige sulfidforbindelser, og kobberet  “deaktiveres.”
 
På generelt grunnlag ser vi at de aller fleste partiklene fra nøtene som havner på havbunnen, stammer fra høytrykksspyling. Eventuell spyling bør derfor foregå på en så skånsom måte som mulig – og det gjelder for alle impregneringstyper.
 
Som drifts- og vedlikeholdsansvarlig står du altså igjen med tre alternativer: Kobberoksid som er veldokumentert og utprøvd. Andre groehemmende biocider, med usikkerhetsmomentene nevnt tidligere. Eller du kan droppe impregnering og heller vaske nøtene med hyppige intervaller. I det siste alternativet må du også ta stilling til høye kostnader, lavere tilvekst, et stressende miljø for fisken, og økt mengde mikroplast i havet. Dagens lovverk er strengt. Og det er bra for alle parter.
 
På tross av iherdig arbeid med å finne alternativer, står kobberoksid igjen som impregneringsmetoden med lavest miljøbelastning og lavest HMS-belastning. Ved riktig bruk er kobberbasert impregnering det best dokumenterte - og tryggeste - alternativet
 
Vi kan alltid bli bedre. Vi kan effektivisere og foredle metoden. Men kobberimpregnering kan – og bør – fortsette å være en del av det norske oppdrettseventyret.
 
Det er på tide å skille fiksjon fra fakta.